Så ille var det at foreldrene under krigen, da alt var svart, snakket om å sette guttungen bort. I tyskerbrakken i Tromsdalen der brødboksen ofte var tom. Det dreier seg om humorens nødvendighet. Men fenomenet Arthur Arntzen sto ikke frem på den nasjonale scenen i et vakuum. Ingen trengte fortelle Arthur Arntzen hvordan de som satt nederst ved samfunnsbordet hadde det.
Hvis det da ikke er Folkehelseprisen han ble tildelt i 1997 med den begrunnelse at godt humør stålsetter deg til bedre helse. Og nettopp hans tekst om den hjemvendte sønn som knapt får frem et ord i det overveldende møtet med sin så kjære, kjære mor, er så typisk for Arthur Arntzen historier. En Arthur Arntzen med alle sine opp- og nedturer. Da var det en av passasjerene som plutselig ropte over hodene til de like tungsindige som ventende passasjerene: «Hørte dokker ka han Arthur sa? Gråten lå ikke for henne. Og det fra et folkeferd som som har det med «flittig bruk av hjelpeverb», for å sitere Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås. I en salig blanding av journalistikk og underholdning. Arthur Arntzen sto der med skinnluen i hånden mens svetten rant.
Og kjenne etter hvem man er. Men knapt noen kan heller være så full av indignasjon og alvor. For vel kan ingen rive med seg en forsamling som en kaukende Arthur Arntzen der latteren bobler intenst til den syder over. Anmeldelsene var enstemmige, med toppkarakterer i alle media. Rekve Bare Arthur er Arthur Mange gjorde en stor innsats, men bare Arthur er Arthur.
Men resultatet kommer likevel så overraskende i all sin motsetningsfylte direkthet: «Du mor, du mor, du helvetes mor! Ikke til å undres at en av hans fineste tekster er om lyrikeren Tor Jonsson. Men også om å forfremme det folkelige til norm. Med et par gode somra e deinne snøen førssvuinne». Han vokste opp i den. » Det er gloser det lukter svidd av. Bøkene hans er solgt i enorme opplag, 675 000, opplyses det i biografien «Han Arthur». En svært bunt av følelser i all dens sårbarhet.
Kanskje var det dette siste Lars Andreas Larssen fikk merke da han etter en Oluf-forestilling insisterte på å hylle Arthur Arntzen på scenen i form av en blomst og en tale. Den som bare vil være for seg selv etter teppefall. » Det dreier seg om å rette ryggen. » Javel, Arthur, og gratulerer med dagen! Ofte en forutsetning for det mot som skal til for å være seg selv. . Olav som den kanskje gjeveste. «Fordømt morsomt» mente Dagbladets Hans Rossiné i overskriften og startet sin anmeldelse slik: «Lykkelig være alle nordlendinger som har humorister av Arthur Arntzens kaliber blant seg.
Han er uløselig knyttet til 70-tallets nordnorske vårløsning i form av visebølge og politisk protest, fotballsuksess og ny selvbevissthet. Skuespilleren begynte på noe som tydet på at en lang og rosende tale var i emning. », kommer det stille fra Arthur Arntzen. Tanken på å komme nordover til snøkavet var et mareritt. Boka dannar ein skriftleg og biletleg gjenklang av teaterstykket med same namn.
Likevel er det ingen antydning til bitterhet hos Arthur Arntzen. Prosjektet er det same: å granske mytane om nordlendingen, med humoren som hovudlykt. Folk skubbet og grudde seg. Han er prisgrossist med St. Vi skjønner famlingen etter de riktige ordene.
Slik lærte han også oss søringer en lekse om våre egne fordommer. Desto mer ekte solidaritet finnes det hos ham. Eller som Arthur Arntzen på sitt karakteristiske vis har formulert det: «Her nord bruke vi humoren tell mye meir enn å flire av, nei, han er førr alvorlig til det. Skapt til å le Men den som plasserer Arthur Arntzen på det Kjell Aukrust lettere oppgitt kalte for «morohylla», ja, den hverken kjenner eller forstår noe av dagens jubilant. Arthur Arntzen står på sokkel i Tromsø, meislet ut av den geniale Nils Aas.